…beskrivelsen av et brassespark og dets nedtur
I forbindelse med at grendelaget nå endelig ser ut til å lykkes med å få på plass en kunstgressløkke for våre barn og unge, så velger jeg her å dele en i ettertid humoristisk opplevelse med dere alle.
Når løkka er på plass til våren, så kan det jo tenkes at en representant eller ti av grendelagets middelaldrende ”Messier” finner det særdeles fristende å spa fram godt gjemte fotballferdigheter. Kanskje vil synet av dette grønne mesterverket framtvinge de samme rykningene i godfoten som din utkårede gjorde første gang du så henne….
Vel, – nå har du i alle fall en vinter å trene på 🙂
….det var tid for vårens vakreste eventyr, Meyern skulle i likhet med en mengde annet utrent daukjøtt debutere i veteranserien for Tiller fotball, og kledd i en himmelblå shorts over et par lår som best kan sammenlignes med snøkledde vidder i påskesola, lå alt til rette for et skue av bibelske dimensjoner. Første omgang forbigås i stillhet, den beviste kun det faktum at det som ble beskrevet som utrent daukjøtt i foregående sesong hittil ikke hadde funnet et bedre passende ord i norsk språkråds leksikon. Vel, – 6 minutter ut i andre omgang, Meyern går på et av sine sjeldent lange offensive løp, vonde tunger vil ha det til at løpet målte ca. 13 meter, og påfølgende skudd skremte bare gråmåsen som bivånet dette eventyret fra taket på Åsheims ungdomsskole. Uansett, for Meyern betød dette ingen ting, pulsklokka viste 196 slag i minuttet og et bytte var tvingende nødvendig. På sidelinja gikk det en viss f…en i herr Meyer og han forbante alt som kunne ligne på dårlig form. Jeg lovte både meg selv og de himmelske makter at når Meyern igjen entret banen, så skulle både himmel og jord settes i bevegelse.
12 minutter ut i andre omgang entret jeg nok en gang banen. Pulsen viste 189 slag i minuttet og i det trettende minutt kom muligheten som ganske sikkert vil bli beskrevet som veteranseriens historiske øyeblikk i Meyerns kronolog. Rolf ”the cool man” Bjørvik mottok ballen på midtbanen, og når Bjørviken mottar ballen så skjerpes alle sanser. Bjørviken er særdeles rolig med ball, noe som i høyeste grad er naturlig, mannen har spilt fotball i 50 år og har omtrent like mange skader, – men samtidig har han en tilnærmet like god oversikt over sine medspillere som CIA har over terrornettverket i Afghanistan. Dette vet Meyern der han lurer på sin spissplass og med et slapt lite rykk, som for øvrig var nok til å terge den årelange lyskstrekken som fortsatt sitter i, så kom den perfekte pasningen!! Uttallige ballberøringer på løkka under de glade 70 åra ble dermed effektuert. Meyern la ballen til rette på insida, vippet den opp, og der, – omtrent to meter oppe, – altså i de øvre luftlag, lå ballen like innbydende til for meg, som den ville gjort for et tysk ubåtmannskap som blir tatt imot av en lettkledd Angelina Jolie etter et seks måneders tokt under den andre verdenskrig. Det jeg dessverre glemte, var at det jeg da hadde i tankene heller ikke er blitt gjennomført av undertegnede siden det glade 70 tallet!
Brassesparket var etter tilskuernes bedømmelse perfekt! Tiden sto visstnok stille da Meyern svevde i horisontalen to meter over bakken, og skapelsesberetningen blir som en gjennomsnittlig roman av Olav Duun sammenlignet med beskrivelsen av dette kunststykket. Men dessverre, det som går opp kommer som oftest ned, og ikke en gang Meyern har evner til å oppheve tyngdekraften. Nedslaget kan vel best beskrives som om verdens undergang var i emning. Meyern landet på korsryggen/setet, og i lykkerusen over et perfekt treff så glemte han å ta seg for! Det gnistret, lynte, tordnet og braket, og der lå daukjøttet med de snøkledde viddene ute av stand til å røre på seg. At livet der og da passerte i revy er en mild påstand. Her traff jeg de fleste av mine slektninger som nå hadde vandret til de evige fotballbaner. Til og med min avdøde farfar, som nå hadde rukket å nå den anstendige alder av 135 år kan best sammenlignes med en nyforelsket ungfole sammenlignet med det slaktet jeg kunne beskrives som. Jeg er særdeles glad for at det var ambulansen, og ikke et kjøretøy fra Midt Norsk slakt AS som først dukket opp på ”åstedet” noen lange minutter senere. Noen tanker gikk det jo gjennom hodet mitt der jeg lå, men jeg klarte å røre både fingre og tær og da er det alltids håp.
Ambulansen kom og oppildnet av filmer som ”Saving private Ryan” og ”letters from Iwo Jima” så skrek jeg etter morfin. Det var ikke det at jeg var sikker på at det ville virke, men det hørtes i alle fall litt tøft ut. Med den hærskaren av unge fotballspillere som flakket rundt meg, så kan det jo være greit å gi inntrykk av at en ikke legger seg ned for nada.
Diagnosen ble etter hvert stilt, og det viser seg jeg pådro meg ryggradssjokk/spinalt sjokk, muskelavrivning og blødninger i setet. Et spinalt sjokk er ryggradens forsvar mot bevegelse da kroppen frykter brudd i ryggen. Alle nerver går i beredskap, og den minste bevegelse skapte smerter jeg aldri tidligere hadde kjent. Så lå jeg der da, – neddopet av morfin og bundet til sengen i to stillinger, mage og høyre side.
Jeg så fortsatt for meg Angelina Jolie høyt der oppe, men i den tilstanden jeg da var i, så var det vel ingen vits i å tenke på verken henne eller ballen…..
…så til dere middelaldrende fotballfrender som kjenner at det rykker til i høyreslegga neste vår, – hold dere på bakken 🙂 …det er godt ment..
RM